Mitt liv som expatfrue

Det er 8.mars og den sagnomsuste kvinnedagen…

Jeg har hatt min morgenkaffe og lest avisen. Det er faktisk første gang jeg har lest avisen på morgenen. Det skal jeg begynne å gjøre oftere. Og ikke bare det, jeg kom meg faktisk ut av leiligheta! Tok kaffen og avisen på Starbucks. Hvorfor har ikke det skjedd før, spør du deg kanskje?

Nylig var det en artikkel i D2 (trykk for å lese artikkel) om norske kvinner i Singapore. Rart å lese. De er i samme situasjon som meg, men jeg fant ikke meg selv igjen i noen av kvinnene. Det er vel kanskje de som har bodd her en stund og som ikke vet når nesa vender hjemover. De jeg treffer på er mer som meg.

De fleste andre expatfruer jeg har møtt, har jeg møtt igjennom sjømannskirka. Der har vi enten hatt barna i samme lekegruppe, eller så synger vi i kor sammen. De er helt vanlige kvinner som har satt livet sitt på vent et par år. De er advokater, lærere, kokker, sykepleiere, ja, alt mulig! Jeg finner kanskje mest likheter med de som har små barn. Det er nemlig de som styrer vår hverdag her borte.

Barn i en storby kan være en utfordring. I tillegg når det er 30 grader ute og ingen skygge. Før tok jeg det å være ute å leke som en selvfølge. Det gjør jeg ikke lenger. Før jeg fikk Ruth Emilie i barnehage, trilla vi overalt for å finne på noe å gjøre, finne et perfekt sted å leke. Det jeg fant var innendørs. Og i tillegg så kosta det penger! Hvor mye penger skal jeg bruke hver uke for å aktivisere vesla?! Vi har ikke noe særlig mer å rutte med her enn med hjemme (ingen inntekt på meg!), så dette kjente jeg på lommeboka.

Nå er Ruth Emilie i barnehage. Hun er blitt over 18 måneder, det som er den vanligste grensa for å få barnehageplass. Deilig å ha noen andre som aktiviserer henne litt! Er veldig fornøyd med barnehagen hennes. Det tok lang tid å finne den riktige, men nå har vi klart det. Jeg tenker med gru på alle de rundene vi hadde rundt i byen på leting etter barnehage. Enten kosta de flesk, eller så var de altfor passifiserende etter min smak. Vi nordmenn er vant til at barna skal være ute, ha grass under beina, falle og slå seg, og sprette rundt omkring sammen med de andre barna. Sånn er det ikke her! Asiatere virker på meg som veldig forsiktige mennesker, og det forstår jeg nå. Barna behandles som porselen, og får nesten ikke gå uten en voksen i hånda! Der har vi kontrasten til datteren min, som er noe av det mest selvstendige du kan tenke deg! Hun begynte i en barnehage som jeg anså som veldig bra. Det tok meg bare to-tre dager å innse at det var helt feil. Jeg måtte sitte utenfor barnehagen og vente på at de skulle ringe meg etter en time eller to. Da klarte de ikke henne mer. Jeg fikk høre at hun hadde problemer med å tilpasse seg, at hun nok trengte å komme etter barnehagetid for å bli kjent med lærerne. Jeg kjente henne ikke igjen i beskrivelsene, og det var da jeg kjente at dette var feil. Jeg visste at det var lite utetid (bare 20 minutter!), men da jeg oppdaget at de satt stille på et teppe hele den først timen, og at de hadde svært lite frilek, da måtte jeg ta affære. Ruth Emilie hadde først og fremst nekta å gå inn igjen til time, ville være ute lenger, og en slik barnehage skulle jeg finne!

The House on the Hill er svaret på mine ønsker for Ruth Emilie. Kanskje ikke det jeg hadde tenkt meg i begynnelsen, men hun får mange utfordringer der som hun ikke vill fått hjemme i Norge. Det er ikke så mye natur å ta av, men barnehagen (eller pre-school som det heter) har plen med rosebusker, flott utsikt, deilig bris og et stort flott hus med balkonger og verandaer. Hun gleder seg til å gå i barnehagen. Der løper hun rundt om, faller og slår seg, maler og synger, og i tillegg lærer hun engelsk og mandarin. Hun har ingen problemer med å si bye-bye når jeg skal gå! Lærerne forteller meg om framgang og om hva som har skjedd i hennes hverdag. Hun er visst veldig intelligent og mestrer mer enn sine jevnaldrende (akkurat hva en mor vil høre!). Inni meg tenker jeg at det er på grunn av hennes fysiske utfoldelse som de asiatiske barna har gått glipp av. Man må stimulere hele kroppen for å vekke sansene til liv!

Datteren min har fram til nå vært mitt hovedfokus her nede, og det kommer hun nok til å være framover også. Jeg har henne i barnehagen bare halve dager, det er det som er vanlig. Kunne jo tenke meg å kunne ha litt mer barnefri, men jeg ser det som positivt at jeg også kan være med på å påvirke hennes hverdag. Hva gjør jeg så når jeg har barnefri? Ingenting åpner her før kl ti, kanskje først kl 11, så det betyr at det ikke blir mye til shopping som dere der hjemme kanskje tror. Rekker knapt husarbeid og matbutikk før hun skal hentes kl 13.

Så mitt liv er så og si bundet til datteren min. Hva med mannen? Han er på jobb, kommer kanskje hjem kl 18-19. Det betyr at jeg har mange timer jeg skal bruke på å aktivisere jenta vår. Mange har maid. Luksus? Nei, mer en avlastning. Man har jo ikke familie rundt seg, og ikke svært mange kjente heller. Når fokuset blir så intenst på barnet, så trenger man kanskje en fridag eller noen til å ta oppvaska mens man selv er med ute og leker. Jeg har ikke maid, har vurdert det, men føler at vi ville få nok en samboer. Har nok med oss selv. I tillegg er planløsningen på leiligheta uegnet til det. Etter mye besøk hjemmefra har vi skaffet oss ei som vasker hos oss på torsdager. Deilig å slippe å gjøre reint etter så mange mennesker. Slitsomt nok med all farting!

Vi reiser en del rundt om, med både besøk og gjennom jobben til Jens Arne, men nå har jeg sagt stopp. Ikke at det ikke er gøy å se nye steder, men jeg blir sliten av å være på tur med jenta vår. Etter så mye tid med bare meg er hun blitt avhengig å ha meg rundt seg hele tida. Og i tillegg reiser vi stort sett til storbyer, ikke akkurat ideelt for ei som vil løpe!

Jeg har begynt med noen fritidsaktiviteter. Synger i kor på sjømannskirka og er med på musikalteater gjennom YMCA. Her koser jeg meg, kjenner på at jeg er meg. Jeg blir inspirert og får lyst til å ta med dette hjem til Norge, bruke det jeg lærer til noe. Jeg har lyst til å skrive manus og å sy, ta bilder og lage sanger, men det blir foreløpig bare med tanken. Jeg klarer ikke å finne fokuset. Ikke med min hverdag.

Det at jeg unnte meg en frokostkaffe på Starbucks i dag, skal ikke bli siste gang. Det har jeg lovet meg selv. Avisen skal også følge med, jeg trenger å vite hva som skjer utenfor leiligheten vår. Det å gå fra å være en travelt opptatt lærer til å være hjemmefru, har kostet meg fokuset på meg selv. Jeg bruker tid på barn, barn og atter barn. Nå er det på tide å ta en kopp kaffe!

Mamma og tante på besøk

Tirsdag kveld dro mamma og tante hjem etter to hele uker med oss her i Singapore. Tror de hadde et toppers opphold, det ga de ihvertfall uttrykk for 🙂

De ankom Changi Airport på valentinsdagen. Så snart de hadde fått varmen i seg og fått hvilt ut en dag, bar det tilbake til flyplassen. Planen var å gjøre unna størstedelen av shoppinga i begynnelsen av oppholdet, så dermed bar det til Kuala Lumpur, Malaysia. Turen var en bursdagsgave til mamma. Vi lå på femstjerners hotell,- helt toppers og ganske billig! Eneste måten vi pengesterke nordmenn skilte oss ut på var klesdrakten… Vi følte oss som bomser i forhold til de andre gjestene på hotellet! Mens vi var der kom presidentfrua på hotellbesøk, dermed var saken klar; vi måtte shoppe nye klær!!

Det ble dermed mye shopping og lite titting på byggverk og museer. Men det var jo så billig! Hadde planen om å komme oss til et marked, men det ble til at vi holdt oss i nærheten av hotellet. Der var jo verdens beste kjøpesenter! Vi fikk allikevel med oss Kuala Lumpurs kjennetegn, de to tvillingtårnene. Her har vi bildebeviset!

Etter en ganske så regnfull langhelg i KL, dro vi hjem til vår leilighet på Mount Sophia. Det ble bading, litt soling og litt trasking i gatene rundt omkring. Jeg fikk oppdage Bugis og Little India på nytt. Ja, jeg har vært der før, men med barnevogn, så dette ble en helt ny opplevelse. Fant himmelriket for jenter som elsker smykker, blonder, glitter og stas. Med så mye fint å kjøpe, så kan man ikke unngå å handle litt, eller en hel masse… Til og med jeg fikk meg en del nye plagg i skapet:) Det ble mye shopping på damene, men mye av det gikk til de der hjemme. Heldige er de som er i familie med disse damene!! Eline fikk tilsendt en pakke i posten. Gjett om hun ble glad for den indiske kjolen hun fikk! Tok bare tre dager, så var den framme!

Vi har hatt det koselig, snakka og ledd, men den dagen vi kjøpte parykker kommer jeg aldri til å glemme. Da gikk latterkula på rundgang! Salgspersonalet så rart på oss da vi prøvde parykk etter parykk. Det var ikke akkurat en seriøs handel, mer en kostymeprøve. Mamma kler ikke langt krøllete hår lenger, det kan tante og jeg skrive under på! På kvelden prøvde vi parykkene (trykk for å se film) og løsvippene vi hadde kjøpt sammen med de fine klærne fra Malaysia. Knelende av latter sto vi foran speilet og dolla oss opp etter beste evne… Jammen ble vi spreke!!! Det var den rareste gjengen du kunne møtt i høye hæler!

Dagene gikk kjempefort, rakk ikke å kjede oss en eneste gang! Tusen takk for besøket, kom gjerne igjen! Store klemmer fra oss tre.

Gimt fra oppholdet…