Jeg sitter her og tenker tilbake på perioden som nå er over. Den har vært svært hektisk og lærerik, spennende på mange måter, men med mer tårer enn latter. Skikkelig kulturkræsj, men veldig bevisstgjørende. Føler at jeg har lyst til å revolusjonere, men ikke sikker på om det egentlig er noen vits. Hva er det jeg prater om egentlig? Kulturkræsj på kulturarenaen.

Tidlig i høst ble jeg med på et større prosjekt ved en universitetsklubb her i Singapore. De skulle sette opp en musikal og trengte aktører som kunne bidra med sang og dans. Jeg hadde hilst på gruppen tidligere og visste at den besto av middelaldrende damer, enkelte eldre menn og noen unge gutter i tjueåra som alle har til felles at de liker karaoke, flashmobs og musikaler. Målet til gruppa er å skape en arena for studenter og tidligere studenter ved universitetet, hvor de kan utfolde seg i sang, dans og teater og ha det gøy samtidig.

Jeg ble med i gruppa ettersom jeg higer etter å kunne drive med alt av teater og sang. Dansegruppa jeg var med i våres ble lagt ned, så dette var muligheten for meg! Stykket skulle hete «It’s Sizzling», det bobler, noe som låt lovende. Jeg kom på audition, og ble med videre. Gledet meg til å kunne lære masse nytt, for jeg hadde skrivd meg opp på alle listene de hadde. Det var grupper som skulle jobbe med å lage musikk, dans, tekst, kostymer, ja, alt mulig i en produksjon. Da de spurte meg om jeg ville være regi-assistent sa jeg ‘ja’, det ville jeg. Absolutt rette gruppe for meg. Endelig en mulighet til å gjøre litt nytte for meg!

Ganske tidlig fikk jeg tildelt rolle, og uten lek og morro, eller noe som lignet gjennomlesning, skulle vi spille på gulvet. Bare å kaste seg i det, helt greit! Jeg kan håndtere kommentarer på mitt skuespilleri, og prøver mitt beste på å ta regi. Ikke alltid like lett uten innstudering av rollen eller presentasjon av et regikonsept, men jeg kan improvisere. Det er dessverre ikke like greit for den som gjør feil etter feil og blir latterliggjort i alles påsyn. Ja, til og med etterapet av regissøren/ manusforfatteren/ lederen (alt i en og samme person), Mrs Ng, og sagt hvor teit man spiller. I utgangspunktet var gruppa ute etter å finne en plass for alle, men siden ble til og med det å lede bordleker en for vanskelig oppgave for en stakkars student. Hans presentasjonsevne og ideer til leker ble latterliggjort som verdens dårligste bidrag noen sinne. Og det med en frydefull latter! Jeg må si jeg var sjokkert at dette kom fra lederen av gruppa. Etter en stund ble det klart for meg at det ikke var noen vits i å komme med kostymeforslag, sangforslag, eller forslag i det hele tatt! Jeg klarte å få igjennom at jeg ikke skulle hete Juliane i stykket, det ble endret til Julie, men ellers het hele rollebesetningen det samme som skuespillerne… Jeg nekter å spille meg sjøl altså!! Mrs Ng hadde skrevet seg selv inn som en sexy kabaretsanger, sammen med sin venninne. De hadde de fleste replikkene og var med i de viktigste hendelsene. Ja, ja, tenkte jeg. Det er kanskje de med mest erfaring?

Litt etter litt kom vi oss igjennom scenene. Ja, det gikk litt smått sjøl om vi hadde hoppa i det. Singaporeanere er ikke akkurat de raskeste folka i verden, og når det gjelder å holde tidspunkter, så er de minst en halvtime forsinka. Og det gjelder ledelsen også! Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg var en av de første på plass. Så ble det tid for booth camp, intensiv øvingshelg tre og en halv uke før forestilling. Som hjelp hadde vi leid inn en sanginstruktør med mange års sceneerfaring. Han skulle se hva vi hadde jobbet fram og komme med innspill. Jeg var kun med i først scene, bortsett ifra en sang helt på slutten, og satt stort sett og så på mens de andre spilte. Fortsatt med manus i hand og litt stotrende. Sanginstruktøren kom med mange innspill, og litt etter litt kom jeg med forslag selv. Hadde sittet lenge med spørsmål og tanker, men visste min plass og at det var best å holde munn. Endelig var det greit å dele litt av min kunnskap og mine ideer! Lørdagen var egentlig ganske nedslående. Hjelpen vi hadde fått sa tydelig ifra at dette ikke var på vei noe sted. Ingen styring å se noe sted, bare masse kakling. Hvor var regissøren? Vel, det hele endte med at jeg ble regissør fra og med den ettermiddagen….

På søndag var jeg klar for jobben! Scene 3 skulle gjennomgåes og spikres. Søndagen kom, og jeg var den eneste der! Litt etter litt dukket de opp, så skulle vi prøve kostyme, sminkes, ta bilder…. Det endte opp med at jeg fikk 1 time på meg til å regissere scene 3. Hva er det som gjelder? tenkte jeg. Hvor fine bildene er i brosjyra eller hvor bra stykket er? Ja, for det var ikke første gang vi hadde tatt bilder. Det visste jeg godt, for jeg var nemlig fotografen også…. Men den ene timen jeg fikk gjorde underverker og alle var storfornøyde, enn så lenge…

Mandagen kom, og sammen med produsenten skulle jeg ha et møte med vår hjelper, sanginstruktøren. Jeg hadde lest manuset nøye slik at jeg kunne utnytte møtet best mulig. Etter gjennomgående analyse av manuset hadde jeg mange spørsmål. Her var det mange løse tråder, og egentlig ingen hovedhistorie å gripe tak i. Trengte ideer på hvordan jeg skulle løse opp i alt, og hvordan utvikle kjærlighetshistorien gjennom stykket. Møtet gikk bra og sammen hadde vi mange gode ideer.

Samtidig som vi hadde det konstruktive møtet, satt komiteen (som jeg også egentlig er en del av…) og hadde et eget møte. Plutselig sto Mrs Ng i fyr og flamme, og jeg skjønte at her hadde det skjært seg noe alvorlig. Praten gikk i hvor lite respekt vi hadde for manusforfatteren, og at nå var det altfor seint å forandre på noe som helst. Jeg holdt munn, visste at det ikke nytta å si noe. Mrs Ng er nemlig døv for alle andre enn seg selv når ho mener at noen har tråkket henne på tærne. Hadde jeg gjort noe galt? Nei… Jeg gjorde det produsenten ba meg om å gjøre. Sitte i et møte med sanginstruktøren og finne ut av hva som må gjøres. Jeg hadde også fått lov å ta tittelen regissør av både Mrs Ng og resten av gruppa. Ikke det at jeg følte at jeg kunne ta noen som helst av avgjørelser uten å høre med Mrs Ng først. Jeg hadde vel heller ikke tatt noen avgjørelser ennå, det hele hadde bare foregått på bordet foreløpig. Resten av kvelden bar preg av et surt ansikt som ikke klarte å la være å mumle «disrespect» og «too late». Etter at kvelden var endt, fikk vi en melding at Mrs Ng og vår øverste leder Dan hadde sittet i bilen og bestemt at jeg ikke kunne røre manuset. Det ble en søvnløs natt på meg…

Tirsdag skulle jeg ha et nytt møte, nå med Mrs Ng og produsenten. Jeg hadde brukt mye tid på telefonen med produsenten, som fortalte meg at Mrs Ng var fortsatt sur, men at møtet burde gå bra. De trengte meg jo, og jeg kunne bare legge fram det jeg hadde lagt fram dagen før. Jeg sov knapt natten før, men dukket opp, i håp om at ho skulle forstå at min agenda ikke var å forandre manuset, men at jeg prøvde å finne meningen med scenene for å kunne hjelpe skuespillerme til å finne rollene sine. Jeg hadde ingen planer om å ta fra henne æren for manuset!

Jeg dukket opp, la fram spørsmålene, men ble møtt av en forsvarstale om at manuset var slikt fordi hun hadde hatt dårlig tid. Med hvert spørsmål jeg stilte ble forsvarstalen lengre, og jeg kom ikke igjennom. Jeg hadde visst ikke respekt for manusforfatteren og det arbeidet som var blitt gjort. Mrs Ng prøvde aldri å lytte til det jeg spurte om, men tok spørsmål som ren kritikk. Det skjønte jeg i ettertid. All min teaterbakgrunn har jeg ifra Norge, og der er spørsmål den metoden vi bruker i alt. Analyse, konstruktiv kritikk, og tilbakemeldinger, alt styres av spørsmål for å åpne opp for forståelse, nye løsninger og utvikling. Det er en måte å tenke høyt, å få til en felles forståelse. I stedet for forståelse, så fikk jeg en rett høyre. Jeg hadde visst sagt noe rart til henne da jeg regisserte på søndag, noe som var helt feil for hennes rolle. Med dramatiske håndbevegelser hermet hun etter meg, og lagde sjokkerte øyne. Med gråten i halsen forklarte jeg henne at dette kunne hun fint ha sagt til meg med det samme jeg hadde gjort feilen, i stedet for å ta det opp i ettertid. Etter å ha fått sjansen i 1 hel time, så synes jeg at det var uhørt å gjøre narr etterpå. Så gikk jeg…

Jeg grein. Ja, jeg klarte ikke å la være. Lite søvn, en mann som plutselig ringte og sa han var sjuk, og en djevelsk kineserdame! Det ble litt for mye! Jeg hadde tenkt til å hjelpe til, men nå visste jeg ikke om jeg ville være med å spille engang!

Produsenten kom for å trøste. Hun hadde ikke sagt et ord under helle oppstusset, men la fram hvor rett jeg hadde, og hvor vanskelig Mrs Ng var. Hun var en venn, men også en «gammel dame» (i 50-åra…) som ikke kunne forandre seg, og som nå følte seg trua av meg. De trengte meg, men da måtte jeg gå med på å ikke forandre noe, men heller gjøre det i smug. I smug!!!!! Her kan man ikke være ærlig for sine venner og si at man har litt å lære. Jeg må gjøre forandringer i smug, og satse på at hun glemmer hva hun har skrevet! Jeg gråt mer. Jeg gråt for at Mrs Ng ikke kunne stole på at jeg visste hva jeg gjorde. Jeg gråt for at saker ikke kan diskuteres. Jeg gråt for at det potensialet jeg hadde sett i et øyeblikk, nå plutselig ikke var der. Mrs Ng så aldri potensialet i gruppa, men var redd for sin egen rolle oppi det hele.

Mrs Ng kom ut for å gå på do. Stoppet opp for å si at vi alle må gråte av og til, at jeg var en perfeksjonist, og at vi uansett ikke var mer enn middelmådige. Vi hadde ikke tid til å gjøre om. Vi hadde ikke tid til å ikke gjøre noe, mente jeg, men lot være å si noe. Dro hjem til min sjuke mann…

Mrs Ng og jeg skværa opp. Hun trengte meg, og jeg gjorde det for å stille opp for de som hadde brukt så mange timer på å øve. På vår felles chat, ble hun roset av produsenten for «having such a big heart». Hvem var det som hadde lagt seg flat???!!!! Hvem var det som hadde fått gjennomgå uten å ha gjort noe galt, utenom å prøve å få til en rød tråd??? Og dessuten skulle jeg jo jobbe «i smug». Har siden lært at de smører på med godord i det offentlige rom, men at samtalen er helt annerledes i «smuget».

Øvelsene kom og gikk. Jeg fikk gjort mye, og løsningen på en del av de løse trådene var å spille uten ord. Jeg regisserte inn hendelser som var korte, men tydelige, i håp om at de skulle forklare det meste. Og så på nytt kom jeg i en klinsj. Denne gangen var det produsenten og Mrs Ng som hadde ulike meninger om sluttreplikken. Det dreide seg om mannfolk og penger, noe som produsenten mente ikke tok seg særlig bra ut ovenfor publikum og sponsorer. Mrs Ng ville gjerne ha det med, og lurte på hva i all verden som hadde skjedd. Hvorfor var det ikke med lenger? Replikker med litt snuskete humor var elementer hun satte pris på! Å jobbe «i smug» hadde ikke gått knirkefritt. Jeg ble oppdaget! Men hvem skulle jeg høre på? Produsenten eller Mrs Ng? Hvem bestemmer i dette hirarkiet? Noen bestemmer i offentligheten, mens andre bestemmer i det skjulte. På det felles chat-rommet ble jeg bedt av produsenten om å løse problemet mitt med Mrs Ng. Her blir jeg kastet til ulvene av min såkalte støttepartner. Og hvem er jeg til å bestemme? Skal jeg forsvare produsentens synspunkt? Jeg bestemte meg for å si det som det var, at det var uenighet mellom aktørene av ulike grunner, og at jeg kunne forstå de ulike synspunktene. Jeg kom med et forslag, en ny replikkveksling, en forandring i manus…… Og Mrs Ng sa ja!!!!! Hva er ikke bedre enn å legge alt på bordet?!! Er så lei av smuget og å snakke bak ryggen til andre. Men det er ikke så lett å gjøre det når man er den eneste som tenker slikt.

To hendelser sitter fortsatt i meg etter at stykket er over. Begge hendelsene dreier seg om den samme studenten som ble trukket ut av bordlekene…. Musikeren vår, en ung gutt på 20 år, prøvde å stå opp for kameraten sin. Spurte høyt og tydelig Mrs Ng om hvorfor ikke studenten skulle kunne være med på bordlekene. Hvorfor hadde han blitt tatt vekk fra noe han hadde fått tildelt? Kunne han ikke få lov å prøve seg? Musikeren gikk så langt at han dro studenten fram og sa at de kunne jo prøve foran oss. Vi hadde nemlig første gjennomgang av bordlekene og muligheten var der. Svaret han fikk var at dette var en avgjørelse som var tatt og at han ikke kunne si sånt. Fikk pekefingeren som om han var et lite barn. Jeg var sjokkert at en leder kunne oppføre seg sånn. Vi er jo ikke barn heller! I tillegg gjorde hun narr av studenten og spilte en klønete utgave av ham som om han holdt en bordlek. For en oppførsel! Produsenten spurte meg om hvordan øvelsen hadde gått. Jo, vi hadde gjort mye, svarte jeg. Men at Mrs Ng hadde oppført seg dårlig. Dagen etter viste det seg at jeg var visst den eneste som syntes dette. Musikeren hadde fått meldinger fra de andre i gruppa gjennom hele natta, som beskrev ham som umoden og udisiplinert. At han burde kjenne sin plass nederst i hirakiet. Jeg satt oppe i mange timer for å trøste og si at det han gjorde var helt og holdent en god gjerning gjort for en venn. Han følte at han hadde tapt ansikt og at nå var han utenfor gjennopprettelse. Jeg beskrev vår norske gruppementalitet, og vårt forhold til ledere. At alle kan være med på å diskutere og at ingen som bruker så mye tid på noe, ikke skal bli hørt! Vi er ikke en gang i teateret, men i en frivillig gruppe!! Dessuten kom det fram at avgjørelsen om å fjerne studenten ble tatt av Mrs Ng selv, og ikke noe vi andre visste, hverken i komiteen eller i ledelsen.

Den andre hendelsen kom dagen før forestillingen. For å gi en skuespiller tid til å skifte, måtte jeg legge til et lite element før avslutningsreplikken. Dette innebar igjen vår kjære student. Han var jo selvfølgelig ledig, ettersom han nå var den som flyttet rekvisitter. Jeg lagde en liten scene hvor han bragte meg ulike saker, men ble avvist. Mrs Ng og hennes venninne satt på første rad og himlet med øynene og så sure ut. Det var ingenting feil med scena, men den manglet litt piff. Dette kom jeg så fram til etter å prøve meg litt fram. Da de fremdeles satt og himlet med øynene og snakket mumlende med hverandre, kunne jeg ikke dy meg. Med mikrofonen i hånda spurte jeg rett ut hvorfor de himlet med øynene, og at de vær så snill kunne fortelle meg hva vi gjorde galt istedenfor å mumle. Da ble det stille. På det punktet kunne det briste eller bære for min skyld. Kvelden var snart her, og nå krevde jeg litt respekt for den jobben jeg gjorde!

Jeg klarte å kose meg under forestillingen, men kjente irritasjonen fram til siste slutt. Mine ord falt stadig i grus, selv om jeg kunne forutsi problemene på forhånd. Det var jo ikke jeg som bestemte. Jeg var bare en regissør på nåde. Forestillingen ble bra den. De antatte problemene kom, men ble en lærepenge for ledelsen. Alt i alt var alle skuespillerne, ledelsen og de singaporske gjestene svært fornøyde. Mine gjester hadde en opplevelse de aldri kommer til å glemme… Høy divafaktor og selvforherligelse, med heller dårlige musikalske prestasjoner og en noe uklar historie.

Mrs Ng fikk selvklart blomster i fleng og en stor bamse. Sto lenge og nøt oppmerksomheten.Takk til gjestene mine, som på instinkt ga meg kosebamsen til Ruth Emilie slik at ikke jeg skulle komme dårligere ut av det!:)

I ettertid har vi blirt spurt om å sette opp stykket på nytt. Da skal vi få penger for det. Vrien er da litt annerledes. Det er ønskelig å bruke det for en markedsføringsgruppe med innslag av produktreklame i stykket. Er det det vi vil? «Målet helliger middelet» heter det, men vi tar ikke engang hensyn til målet vårt. Hadde vi det morro? Skaper vi en arena for utvikling? Klarer vi å få med nye studenter? Jeg vil si nei. Vi har skapt en arena for at noen få skal skinne på bekostning av andre. Disse er øverst i hirarkiet, og har full mulighet til å utfolde seg på grunn av en asiatisk holdning til lederskap og gruppearbeid.

Er det dette jeg vil? Orker egentlig ikke tanken på å ha noe mer med Mrs Ng å gjøre. Ikke så lenge hun ikke kan respektere oss andre. Hun krever respekt fra oss uten å selv respektere vår tid og oppofrelse. Jeg er europeisk, norsk og en innbitt teamworker, en som ønsker å prøve før man sier nei. Mrs Ng har allerede bestemt at hun skal skrive manuset for den neste oppsettingen. Den som skal regissere det, vil få en unik erfaring…

Oktobermåned er allerede her, og vi er langt inne i høsten. Ting går i ett, både i barnehage og på fritida, sånn som det vanligvis er på høsten for denne familien…

Jens Arne jobber sene kvelder, har flere frister på jobben og mer intenst arbeid.

Juliane øver med en gjeng dramaentusiaster som sammen setter opp en mini-musikal. Hun har også fått seg en ettermiddagsjobb på Norskskolen, i tillegg til å ha en enkeltelev i sang og å være med på ungdomsarbeidet på sjømannskirka. Like opptatt som alltid!

Ruth Emilie har noen lange dager i barnehagen ettersom mamma og pappa er så opptatte, men nyter godt av en fantastisk bra barnehage som arrangerer karneval og Mid-Autumn festival for alle familiene.

Dessverre har vi pådratt oss forkjølelse etter forkjølelse. Så den tida som så mest rolig ut, har vært brukt til å ligge flate. Det er vel også sånn det skal være om høsten?? Etter en omgangssjuke trudde vi det hele var over… men nei! To uker i god form, så fikk Ruth Emilie Hånd, Munn og Fotsyken. Klarer ikke å smile engang, så vondt har ho i munnen. Her går dagen sakte når det ikke er noe man kan gjøre for å få formen bedre. Den kommende uka må ho holde seg hjemme for ikke å smitte de andre, så det skal bli utfordrende å finne på noe underholdende hver dag. Bursdagsfesten jeg hadde tenkt meg blir vel heller ikke noe av. Vel, vel. Sånn er det vel å ha små barn…

Ser frem imot en fridag den 19. oktober. Da skal vi ta turen til Legoland i Malaysia. Åpna nå i september, og virker veldig bra. Gleder oss!

Har noen flotte minner fra Mid-Autumn Festivalen som jeg vil dele med dere. Dette er en av kinesernes største feiringer, og en vakker en sådan. Vi lagde lykter og mooncakes, hadde piknikk og fikk fortalt historien om Chang’e og Houyi (Yin og Yang) under fullmånen (hvor Chang’e bor). Siden Amalie var sjuk den helga, så tok vi med oss en ekstra lykt og gikk i tog hjemme hos henne. Jentene kosa seg sammen!

Siden begynnelsen av april har jeg slitt med vondt i siden. Hadde jo en runde med feber først, og sleit med å gå på do etter det, så jeg tenkte at det var forstoppelse… Men så har det aldri gitt seg. Ble litt bedre, men fortsatt ubehagelig når jeg bevegde på meg. På onsdag gikk jeg til slutt til legen….

Har jo ikke fått meg egen lege her, så jeg traska bort til sjukehuset Mount Elisabeth. Gikk inn på akutten der og spurte om å få en allmennlege. Fra da av gikk det i en forrykende fart! Jeg hadde ikke fått signert innskrivingspapiret før jeg var inne på et rom for å få sjekka blodtrykket og temperatur. Deretter satt jeg i maks 4 minutter før jeg var inne hos lege. Han ble straks bekymret da jeg beskrev min tilstand, bestilte så blodprøve og time hos spesialist. Etter bare 1(!) time på sjukehuset satt jeg med diagnose og medisiner! WOW!!

Diagnose:Jeg hadde fått magesår. Spiste Ibux da jeg hadde feber, og detta var ikke helt bra for magesekken… Nå er jeg på bedringens vei, og er veldig glad for det. Kan si til alle som skal på besøk hit; vær ikke bekymret for å bli sjuk her, du får verdens beste oppfølging!!!! (Men husk forsikringsbevis…)

Hilsen en smilende Juliane

Det skjer en del for tiden, både på den sosiale fronten og med oppgaver og gjøremål, men den det skjer aller mest med, er Ruth Emilie!

Om noen måneder er ho hele to år, stor jente, og det merkes. Ho babler i vei med en herlig blanding av engelsk og norsk, synger gjerne når ho ikke prater, og danser rundt omkring. Har lasta opp en filmsnutt tatt på kveldsturen vår i dag. Måtte danse litt da vi kom til hjørnet ved Cathay-senteret hvor de spiller musikk utendørs 🙂 Trykk på The Cathay Dance

Hver fredag kommer ho hjem med sekken full av saker og ting ho har laga i barnehagen. Jeg har laga en ‘Wall of Art’ av det som kan henges opp på veggen. Jammen begynner den å fylle seg opp siden oppstarten i februar!

Jeg gleder meg til den norske sommeren hjemme. Da skal Ruth Emilie få løpe rundt i skog og mark og kose seg skikkelig. Ho er veldig glad i å løpe rundt. Det er stort sett det ho gjør de siste timene før ho legger seg. Vi må passe på å få ‘lufta’ ho skikkelig ute før vi tar kvelden, ellers løper det i beina når det skal soves 😉

Nå sover ho godt etter lufteturen, og jeg er spent på hva ho har med seg hjem av godsaker til veggen min i morgen…:) God natt!

Det er 8.mars og den sagnomsuste kvinnedagen…

Jeg har hatt min morgenkaffe og lest avisen. Det er faktisk første gang jeg har lest avisen på morgenen. Det skal jeg begynne å gjøre oftere. Og ikke bare det, jeg kom meg faktisk ut av leiligheta! Tok kaffen og avisen på Starbucks. Hvorfor har ikke det skjedd før, spør du deg kanskje?

Nylig var det en artikkel i D2 (trykk for å lese artikkel) om norske kvinner i Singapore. Rart å lese. De er i samme situasjon som meg, men jeg fant ikke meg selv igjen i noen av kvinnene. Det er vel kanskje de som har bodd her en stund og som ikke vet når nesa vender hjemover. De jeg treffer på er mer som meg.

De fleste andre expatfruer jeg har møtt, har jeg møtt igjennom sjømannskirka. Der har vi enten hatt barna i samme lekegruppe, eller så synger vi i kor sammen. De er helt vanlige kvinner som har satt livet sitt på vent et par år. De er advokater, lærere, kokker, sykepleiere, ja, alt mulig! Jeg finner kanskje mest likheter med de som har små barn. Det er nemlig de som styrer vår hverdag her borte.

Barn i en storby kan være en utfordring. I tillegg når det er 30 grader ute og ingen skygge. Før tok jeg det å være ute å leke som en selvfølge. Det gjør jeg ikke lenger. Før jeg fikk Ruth Emilie i barnehage, trilla vi overalt for å finne på noe å gjøre, finne et perfekt sted å leke. Det jeg fant var innendørs. Og i tillegg så kosta det penger! Hvor mye penger skal jeg bruke hver uke for å aktivisere vesla?! Vi har ikke noe særlig mer å rutte med her enn med hjemme (ingen inntekt på meg!), så dette kjente jeg på lommeboka.

Nå er Ruth Emilie i barnehage. Hun er blitt over 18 måneder, det som er den vanligste grensa for å få barnehageplass. Deilig å ha noen andre som aktiviserer henne litt! Er veldig fornøyd med barnehagen hennes. Det tok lang tid å finne den riktige, men nå har vi klart det. Jeg tenker med gru på alle de rundene vi hadde rundt i byen på leting etter barnehage. Enten kosta de flesk, eller så var de altfor passifiserende etter min smak. Vi nordmenn er vant til at barna skal være ute, ha grass under beina, falle og slå seg, og sprette rundt omkring sammen med de andre barna. Sånn er det ikke her! Asiatere virker på meg som veldig forsiktige mennesker, og det forstår jeg nå. Barna behandles som porselen, og får nesten ikke gå uten en voksen i hånda! Der har vi kontrasten til datteren min, som er noe av det mest selvstendige du kan tenke deg! Hun begynte i en barnehage som jeg anså som veldig bra. Det tok meg bare to-tre dager å innse at det var helt feil. Jeg måtte sitte utenfor barnehagen og vente på at de skulle ringe meg etter en time eller to. Da klarte de ikke henne mer. Jeg fikk høre at hun hadde problemer med å tilpasse seg, at hun nok trengte å komme etter barnehagetid for å bli kjent med lærerne. Jeg kjente henne ikke igjen i beskrivelsene, og det var da jeg kjente at dette var feil. Jeg visste at det var lite utetid (bare 20 minutter!), men da jeg oppdaget at de satt stille på et teppe hele den først timen, og at de hadde svært lite frilek, da måtte jeg ta affære. Ruth Emilie hadde først og fremst nekta å gå inn igjen til time, ville være ute lenger, og en slik barnehage skulle jeg finne!

The House on the Hill er svaret på mine ønsker for Ruth Emilie. Kanskje ikke det jeg hadde tenkt meg i begynnelsen, men hun får mange utfordringer der som hun ikke vill fått hjemme i Norge. Det er ikke så mye natur å ta av, men barnehagen (eller pre-school som det heter) har plen med rosebusker, flott utsikt, deilig bris og et stort flott hus med balkonger og verandaer. Hun gleder seg til å gå i barnehagen. Der løper hun rundt om, faller og slår seg, maler og synger, og i tillegg lærer hun engelsk og mandarin. Hun har ingen problemer med å si bye-bye når jeg skal gå! Lærerne forteller meg om framgang og om hva som har skjedd i hennes hverdag. Hun er visst veldig intelligent og mestrer mer enn sine jevnaldrende (akkurat hva en mor vil høre!). Inni meg tenker jeg at det er på grunn av hennes fysiske utfoldelse som de asiatiske barna har gått glipp av. Man må stimulere hele kroppen for å vekke sansene til liv!

Datteren min har fram til nå vært mitt hovedfokus her nede, og det kommer hun nok til å være framover også. Jeg har henne i barnehagen bare halve dager, det er det som er vanlig. Kunne jo tenke meg å kunne ha litt mer barnefri, men jeg ser det som positivt at jeg også kan være med på å påvirke hennes hverdag. Hva gjør jeg så når jeg har barnefri? Ingenting åpner her før kl ti, kanskje først kl 11, så det betyr at det ikke blir mye til shopping som dere der hjemme kanskje tror. Rekker knapt husarbeid og matbutikk før hun skal hentes kl 13.

Så mitt liv er så og si bundet til datteren min. Hva med mannen? Han er på jobb, kommer kanskje hjem kl 18-19. Det betyr at jeg har mange timer jeg skal bruke på å aktivisere jenta vår. Mange har maid. Luksus? Nei, mer en avlastning. Man har jo ikke familie rundt seg, og ikke svært mange kjente heller. Når fokuset blir så intenst på barnet, så trenger man kanskje en fridag eller noen til å ta oppvaska mens man selv er med ute og leker. Jeg har ikke maid, har vurdert det, men føler at vi ville få nok en samboer. Har nok med oss selv. I tillegg er planløsningen på leiligheta uegnet til det. Etter mye besøk hjemmefra har vi skaffet oss ei som vasker hos oss på torsdager. Deilig å slippe å gjøre reint etter så mange mennesker. Slitsomt nok med all farting!

Vi reiser en del rundt om, med både besøk og gjennom jobben til Jens Arne, men nå har jeg sagt stopp. Ikke at det ikke er gøy å se nye steder, men jeg blir sliten av å være på tur med jenta vår. Etter så mye tid med bare meg er hun blitt avhengig å ha meg rundt seg hele tida. Og i tillegg reiser vi stort sett til storbyer, ikke akkurat ideelt for ei som vil løpe!

Jeg har begynt med noen fritidsaktiviteter. Synger i kor på sjømannskirka og er med på musikalteater gjennom YMCA. Her koser jeg meg, kjenner på at jeg er meg. Jeg blir inspirert og får lyst til å ta med dette hjem til Norge, bruke det jeg lærer til noe. Jeg har lyst til å skrive manus og å sy, ta bilder og lage sanger, men det blir foreløpig bare med tanken. Jeg klarer ikke å finne fokuset. Ikke med min hverdag.

Det at jeg unnte meg en frokostkaffe på Starbucks i dag, skal ikke bli siste gang. Det har jeg lovet meg selv. Avisen skal også følge med, jeg trenger å vite hva som skjer utenfor leiligheten vår. Det å gå fra å være en travelt opptatt lærer til å være hjemmefru, har kostet meg fokuset på meg selv. Jeg bruker tid på barn, barn og atter barn. Nå er det på tide å ta en kopp kaffe!